Jeg har siden jeg var lita jente, bestandig vært den som kom sist over målstreken. Noe bedre ble det ikke da jeg fikk påvist astma tidlig på 80-tallet. Men jeg har holdt meg i form og vært i aktivitet - vinter som vår. Så når pusten min begynte å bli dårlig så trodde jeg i mange år at jeg var lat og trente for lite, men til mer jeg trente til mer tung i pusten og i dårligere form ble jeg.
Jeg oppsøkte lege i 2007. Det ble tatt røntgenbilde av lungene og jeg fikk spørsmål om det var noe hjertesykdom i familien, noe jeg avkreftet. Røntgenbildet viste at jeg hadde en forstørret og stiv kant rundt hjertet. I og med at jeg svarte benektende på om det fantes hjerteproblem i familien, ble det ikke gått noe videre med funnet på røntgenbildene. Jeg fikk beskjed om at jeg var for dårlig trent og burde trene mer. Jeg forsøkte, men de store formmessige resultatene uteble.
Sommeren og høsten 2009 hadde jeg to operasjoner med påfølgende 25 strålebehandlinger. I samme periode begynte jeg på masterstudium og jobbet med et prosjekt på jobb. Etter eksamen før jul 2009 falt jeg sammen og ble sykemeldt. Jeg følte meg helt utslitt, var trøtt, tung i pusten og hadde problemer med å gå over stuegulvet og opp loftstrappen. Dette ble tatt opp med min lege som mente at jeg hadde fått en psykisk reaksjon på alt jeg hadde vært gjennom dette året. Jeg stilte spørsmål på om jeg var frisk, noe jeg fikk beskjed om at jeg var. Det ble foreslått at jeg begynte med anti-depressive tabletter, noe som helt sikkert ville forbedre min situasjon noe jeg takket nei til da jeg ikke følte meg deprimert.
Vinteren og våren 2009 var jeg fortsatt sykemeldt, jeg trente 3-5 dager i uken uten resultat og formen ble bare dårligere og dårligere. 15 mai besvimte jeg og falt ned loftstrappen. Resultatet var at 17 mai ble feiret med blått og hovent øye, skrubbsår på nese og kinn, resten av kroppen var heldigvis pakket inn i bunaden så den vistes ikke. Jeg hadde begynt å jobbe igjen, men jeg var fortsatt svært sliten og trøtt, pusten ble bare verre og verre. I august 2010 reiste jeg til Kreta og jeg opplevde en tung uke der, lå for det meste under en parasoll og pustet og peste. Fikk ikke i meg mat og var svært trøtt. Da vi landet på Gardermoen fikk jeg ikke på meg skoene, var da svært hoven i føttene og jeg pustet som en blåsebelg og hadde svært vondt bak i øverste del av ryggen.
Dro dagen etter til lege. Jeg hadde bestemt meg for å begynne å jobbe igjen, orket ikke lenger gå å kjenne på at jeg var dårlig, men da jeg kom til min lege og det ble tatt EKG ble det helt stille i rommet. Legen gikk ut og kom tilbake og fortalte meg at hun hadde ringt 113. Det var mistanke om hjerteinfarkt og hjertesvikt. Det ble akutt innleggelse og jeg fikk uken etter påvist PAH. Diagnosen tok jeg ikke til meg før jeg i oktober kom til utredning på Rikshospitalet. Det som er helt utrolig i denne historien er at jeg som spesialsykepleier på et lungesykehus kanskje burde gjenkjent symptomene på PAH da dette var en gruppe pasienter som jeg jobbet med. Men det gjorde jeg ikke, for jeg trodde helt og fullt på at jeg var dårlig trent og lat.
I dag er jeg i 100 % jobb igjen, føler meg frisk og rask. Har selvfølgelig dårlige dager nå og da, men ikke verre enn at det går det an å leve med. Jeg har fått innoperert en Lenus Pro pumpe. Jeg får derfra en jevnlig døgndose med medikamentet Remodulin. Pumpen blir fylt hver 26 dag på Rikshospitalet. Jeg har fått livet mitt tilbake og nyter det, er fortsatt ikke glad i trening, men klarer nå noen økter pr uke noe jeg er glad for. I januar 2012 gikk jeg én mil på ski. Fjelltoppen bak hytta, 1014 meter over havet, har fått mange besøk av meg. Fryseren er igjen fylt med høstens sopp. Igjen er det familiemiddager med storfamilien.
Ja, det går an å leve med PAH.
Sølvi Molnes