Det har blitt fast rutine nå. Hver søndag når jeg står opp og har gjort ferdig toalettbesøket, står veiingen for tur. Jeg har en digital vekt som viser vekten med 100 grams nøyaktighet. I dag veide jeg 75,8 kg.
Jeg har aldri vært opptatt av vekta mi tidligere i livet. Jeg har imidlertid alltid vært opptatt av helse, kosthold og fysisk aktivitet. Det har også betydd at jeg aldri har hatt problemer med å holde en «idealvekt». Nå begrenser min sykdom den fysiske aktiviteten betydelig. Og for første gang i mitt liv, merker jeg at jeg må være påpasselig med hva jeg spiser for ikke å gå opp i vekt. Mitt kosthold blir om mulig enda viktigere enn før.
Men den største grunnen til at jeg veier meg ukentlig, er for raskt å kunne påvise om jeg får vannansamlinger i kroppen. (Jeg går nemlig ikke på vanndrivende midler som mange andre PH-pasienter gjør.) Riktignok kan man jo foreta enkle tester med å trykke tommelen hardt i skinnbeinet for å se om den setter merke, men vekta er jo også en grei dobbeltkontroll på mulig væskeansamling.
Excel-arket viser at jeg i mars 2006 veide 75,6 kg. 200 grams vektøkning på to og et halvt år er jo akseptabelt :) Jeg føler meg m.a.o. rimelig trygg på at jeg ikke har overflødig væske i kroppen. Dessuten viser dagens vekt at kostholdet mitt inneholder korrekt mengde kalorier. Igrunnen har det ikke vist seg å være så vanskelig. Jeg spiser sunn mat, og passer på å lytte til kroppens signaler. Jeg spiser når jeg føler meg sulten, og enda viktigere: Jeg stopper å spise når jeg føler meg mett...