Amerikapakken var et kjent begrep i Norge i gamle dager. Slektninger i USA sendte gjerne en pakke til sin familie i gamlelandet til jul. Og pakken med gavene fra «over there» ble nok kjærkomment mottatt i de sparsommelige norske hjemmene.
I går mottok min kone, Carol, en amerikapakke. Hun var nok ikke så spent på hva den inneholdt, for hun hadde pakket den selv. I sommer var nemlig hun og hennes tre søsken samlet i barndomshjemmet i Alexandria like utenfor USAs hovedstad Washington D.C. Min 85 år gamle svigerfar hadde nettopp flyttet inn på pleiehjem. Helsen skrantet og han hadde også begynt å bli litt dement. Han klarte seg ikke lenger alene i det store huset og trengte daglig pleie.
Så der var søsknene samlet for den tunge oppgaven med å tømme huset før salget skulle skje. Container var leid inn og stod utenfor klar til å romme alt som ikke var minneverdig fra huset. «Fab four» kalte de seg for å forsøke å gjøre oppgaven mer lystelig. Det ble nok et følelsesladet arbeidet, men det rommet også glede. Sammen hentet de frem minnene når det ble børstet støv av gamle papirer og gjenstander.
Carol pakket opp amerikapakken med andakt. Det var små ting som dukket opp av eskene for de største sakene visste hun ville bli for dyre å sende. De ble gitt til familien i USA. Ut av eskene dukket det opp tallerkener, små pyntegjenstander, bøker, etc. Og jeg dro kjensel på mange av gjenstandene. Der var f.eks. ekornet i krystall fra Hadeland Glassverk som vi hadde gitt mine svigerforeldre i julegave. De bodde jo like ved et lite skogsområde og ekornene var flittige gjester på terrassen. Og en tallerken i blått og hvitt ble også plukket varsomt opp fra esken av Carol. «Denne var spesielt kjær for mamma,» fortalte hun. «Hun kjøpte den mens far studerte medisin i Chicago. De hadde dårlig råd og mamma var hjemme for å ta seg av oss. Hun hadde spart for å kunne kjøpe denne porselenstallerkenen, og den hadde alltid hedersplass på veggen på kjøkkenet hennes.»
Barndomshjemmet ble nettopp solgt. Kjøperne visste nok at det lå mye historie i huset for de skrev et brev til søsknene om at det ville bli tatt godt hånd om. Det var et ungt ektepar som skulle flytte inn. «Etter mange års forsøk, venter vi barn. Vi er fortalt at det er tvillinger og vi er veldig spente på kunne oppdra dem i det nye huset,» fortalte den vordende mora i brevet. Carol likte tanken på at et lite tvillingpar skulle overta hennes soverom. «De kommer til å få et fint liv der. Man kan ikke ønske seg en bedre plass å vokse opp,» sa hun mens hun fortsatte å plukke de små gjenstandene forsiktig ut av eskene.