«Jeg føler meg litt dårlig, pappa!» Jeg så det også på ham. Han så ikke frisk ut, men var blek i ansiktet. Timer senere lå han der med høy feber. Var det svineinfluensa, mon tro?
Det er blitt sagt at frykten for svineinfluensaen er sterkt overdrevet. Den er visstnok nesten mildere enn vanlig influensa. Og for friske personer stemmer nok dette bra. Jeg er ikke så redd for min sønns helse. Han er en sterk, sunn og godt trent ungdom på 18 år. Dette blir nok uansett bare en mild influensa for hans del.
Men dersom jeg skulle bli syk, kan det fort bli verre. Svineinfluensaen setter seg visstnok fort i lungene, og det er dårlig nytt for meg. Men jeg føler meg imidlertid fremdeles sterk tross PH-en. Skulle jeg få influensaen, skal jeg nok også kunne håndtere den.
Niklas tar alle forhåndsregler. Han ligger der syk, men viser en rørende omtanke for meg. «Hold avstand, pappa! Jeg vil ikke at også du skal bli syk.» Han sørger for at vi unngår direkte berøring og benytter et annet toalett enn meg. Jeg ser også at han bruker T-skjorta når han tar i dørhåndtakene for ikke å legge igjen bakterier! Men er det virkelig svineinfluensa, skal det nok mye til at ikke også jeg blir syk. Iflg en lege som jeg så uttalte seg i en avis, sprer viruset seg «fascinerende raskt».
Jeg er imidlertid utstyrt med Tamiflu. Og denne medisinen tar jeg så snart de første symptomene melder seg. Jeg fikk medisinen da jeg skulle reise på ferie til Tyskland for noen uker siden. Min fastlege var selv på ferie, og hans stedfortreder ville ikke skrive ut medisinen til meg. «Vi har fått instruks om å være litt restriktive og vente med å skrive resept til man virkelig blir syk,» fortalte han. Det hjalp ikke hvor mye jeg argumenterte om at jeg var i høyrisikogruppen og at det nok ville være viktig å starte behandlingen så raskt som mulig om jeg skulle bli syk. Men jeg er ikke personen «that takes no for an answer», som de sier i USA. Jeg gikk hjem og fant telefonnumrene til en rekke legekontorer i Bærum og startet min ringerunde. Og i løpet av fem minutter hadde jeg funnet en lege som var villig til å skrive ut resept til meg. Så nå står boksen der i medisinskapet på badet. Det føles som en ekstra trygghet å se den stå der. Forhåpentligvis får jeg ikke bruk for den, og Niklas blir forhåpentligvis også raskt frisk igjen!