I dag bar det til Rikshospitalet for kontroll. Det var lungeavdelingen denne gang som hadde sendt innkallingen. Jeg er vant med prosedyrene nå etter hvert og helsepersonalet på avdelingen begynner også å gjenkjenne meg når jeg møter opp. Det er spirometritesten som står for tur.
Jeg har hørt andre syke som refererer til rutineprøvene som blir tatt som eksamener. Prøvene viser om man har bestått eller ikke, om sykdommen har forverret seg eller ikke... Foreløpig føles det ikke slik for meg. Det er mer som en liten uskyldig lekseprøve. Selve prøvene har jo ingen innflytelse på sykdomsutviklingen. Det er ikke dem jeg blir syke av. Tvert om, de gir både meg og legene en pekepinn om helsetilstanden min. Slik sett hilser jeg prøvene velkommen.
De fleste lungesyke er godt kjent med spirometritesten. Instruksjonene og demonstrasjonene på maksimal inn- og utpust fra de ivrige sykepleierskene har jeg sett utallige ganger før. Det føles nesten litt komisk å sitte der lungesyk og se lungefriske sykepleiersker demonstrere pust til de neste blir blå i skollen. Forrige gang var den kvinnelige pleiersken så ivrig i sin demonstrasjon at jeg brøt ut i latter. Og verre skulle det bli da jeg selv skulle puste. Hver gang jeg fylte lungene maksimalt opp for så å skulle blåse pusten ut med maksimal styrke, kom nok en latterkule. Den stakkars pleiersken lurte nok på om jeg kanskje også hadde mentale problemer i tillegg til mine lungeproblemer.
Hvordan gikk så prøvene? Jeg måtte faktisk tilbake til 2006 for å finne like gode prøver! (Jeg fikk diagnosen i 2005.) Riktignok er ikke variasjonen fra gang til gang stor, men jeg er da kjempefornøyd med at lungekapasiteten ser ut til å holde seg rimelig stabil!
Da jeg fikk kopien av prøvene og kikket på tallene og forkortelsene, kom jeg i tanker om at jeg måtte finne ut av hva hver enkelt av dem betød. Deretter vil jeg lage en artikkel om dem som legges ut på hjemmesida slik at andre sykdomsfrender også kan dra nytte av kunnskapen. Slik sett er jobbingen med hjemmesida fint for meg, for gjennom «forskningsarbeidet» lærer jeg stadig mer om sykdommen.