Jeg hadde et lite ærend på et handlesenter nylig, og ante fred og ingen fare da jeg stod på rulletrappene opp fra parkeringshuset i underetasjen. Rulletrappene går forbi en sportsbutikk, og der så jeg to karer i 30-årene som stod og betraktet en av sportsyklene som stod utstilt utenfor butikken. Jeg kom meg av rulletrappene og gikk rundt dem for å ta trappene som gikk opp til etasjen over. Jeg hørte da skriking bak meg, og snudde meg rundt for å se hva som foregikk. De to karene hadde tatt sykkelen og slapp den med en brak. Deretter løp de hver sin vei. Den ene tok rulletrappene ned en etasje, mens den andre kom løpende mot meg. Jeg oppfattet raskt situasjonen. De hadde forsøkt å stjele sykkelen og hadde blitt oppdaget av butikkpersonalet. «Skal jeg forsøke å stanse ham?» tenkte jeg mens han kom løpende rett mot meg. Jeg hadde et par sekunder å tenke over hva jeg skulle gjøre...
Snodig - men for snart 30 år siden måtte jeg ta en lignende avgjørelse. Jeg var student i Bergen, og gikk hjem fra Ingeniørhøgskolen med skolesekken på ryggen. Jeg var 21 år. Plutselig hørte jeg hysterisk roping og skriking bak meg. Det har en fortvilet kvinnestemme. Jeg hørte ikke hva hun sa, men jeg oppfattet at hun var nærmest hysterisk. «Stopp ham!» hørte jeg da hun kom nærmere. En gutt i 20-årene sprang forbi, og 50 meter bak kom dama. «Han har tatt veska mi!» Det var tydelig at innholdet var viktig for henne. Det var mye folk på gata, men ingen reagerte. Jeg slengte resolutt av meg skolesekken og satte etter ham. Jeg var i god form. Jeg gikk regelmessig på helsestudio, og var sterk og sprek. Det tok ikke lang tid å ta igjen vedkommende som angivelig hadde stjålet veska, og jeg la ham raskt i bakken. Jeg holdt ham hardt i armene slik at han ikke fikk gjort motstand. Han ynket seg og ba om å få reise seg. Da han forsikret meg om at han ikke ville forsøke å stikke av, lot jeg ham komme seg opp mens jeg holdt ham hardt i jakkeermet. Han kikket oppgitt på meg, men ble stående rolig. Snart hadde dama kommet opp til oss. Sammen lette vi etter veska hennes og fant den i innerlommen hans. Hun sjekket innholdet, og det var tydeligvis intakt. Hun var veldig oppskjørtet - det hadde tydeligvis vært en stor påkjenning for henne og hun gikk gråtende derfra.
Så der stod vi altså - jeg og veskenapperen. En mann som vi hadde løpt forbi kom bort til oss og spurte med morsk stemme: «Hva er det som foregår her?» Jeg husker jeg ble irritert på ham. «Du kan være tøff nå, men hvorfor løp ikke du etter ham slik jeg gjorde,» tenkte jeg i mitt stille sinn. «Han stjal veska hennes, men vi fant den igjen,» svarte jeg. «Jeg tar hånd om dette,» sa jeg videre og snudde meg mot veskenapperen. «La meg gå,» tryglet han. «Ja, dersom du lover ikke å gjøre slikt igjen,» svarte jeg. «Ja da,» svarte han og begynte å tusle bort fra meg.
Da jeg gikk tilbake for å hente skoleveska, ble jeg litt småskjelven. Hva om han hadde hatt kniv? Hva om han henter noen venner og kommer etter meg? Jeg tenkte litt mer over situasjonen, og kom til at han muligens var en narkoman. Han hadde vært svak, og hadde fort forstått at han var fysisk underlegen. «I så fall vet man jo ikke hva han vil kunne finne på å gjøre senere,» tenkte jeg. Jeg tok mine forhåndsregler de neste dagene. Jeg tok en omvei rundt åstedet for å unngå mulige represalier fra ham og hans venner. Heldigvis så jeg ham aldri igjen, og etter noen uker var episoden nesten glemt.
Men nå dukket den altså opp igjen - 30 år senere. Vedkommende som kom løpende mot meg på kjøpesenteret var definitivt ikke narkoman. Han var kraftig og velbygd. Jeg ønsker ikke å henge ut noen bestemt folkegruppe, men han hadde et tydelig østeuropeisk utseende. Og jeg hadde jo lest i lokalavisen at en del «østeuropeiske bander», som avisen omtalte dem som, herjet i distriktet. De er sannelig ikke lite frekke heller - forsøke å stjele en sykkel foran øyene på massevis av handlende! Men kanskje de var klar over det faktum psykologer har vist gjennom forsøk og som jeg hadde opplevd i Bergen. Det er mindre sjanse for at noen griper inn når det er mange personer til stede. De aller fleste tenker at dette er det sikkert andre som håndterer og går videre.
Hva gjorde jeg? Jeg betraktet ham da han kom løpende mot meg og forstod at denne gang var det jeg som var fysisk underlegen. Jeg var i tillegg syk og gikk på blodfortynnende medisin. «Kanskje det blir basketak og jeg slår hodet og får blødning,» rakk jeg å tenke før han løp forbi meg. Jeg snudde meg og så etter ham. Ingen andre reagerte heller annet enn at de alle betraktet ham mens han løp fordi dem.
Etter litt kom personalet fra butikken løpende. De hadde tatt hånd om sykkelen og østeuropeerne hadde fått et godt forsprang på dem. Det var vel tvilsomt om de ville få tak på dem.
Jeg tuslet videre for å gjøre mitt ærend. Jeg følte meg unektelig litt småfeig og svakelig. «Mye har endret seg på de siste 30 årene av mitt liv,» tenkte jeg. «Samtidig er jeg kanskje litt livserfaring rikere og foretok nok riktig beslutning. De fikk jo heller ikke stjålet sykkelen,» forsøkte jeg å trøste meg med…
