En vits som ble fortalt i min ungdom i Egersund går som følger:
Det ble foretatt en omvisning på en fabrikk. I et av rommene var det en skjemmende lukt. Omviseren følte han måtte kommentere dette, og forklarte unnskyldende: "Det er kjemi-lukt." En Egersunder som var blant gjestene repliserte da raskt følgende: "D ikkje mi lukt heller!"
Jeg ble minnet om vitsen da jeg var på Sandvika Storsenter forleden. Jeg var i øverste etasje og ventet på heisen som skulle ta meg ned til nederste parkerings-etasje. Da heisdørene åpnet seg, hastet en mann ut. Han hadde et merkelig forpint uttrykk i ansiktet da han skottet bort på meg. Jeg kikket etter ham der han i raske skritt forsvant bortover gangen.
Da jeg hadde kommet inn i heisen, forstod jeg hva som var på ferde. Mannen måtte ha hatt et gasslager fullt på høyde med dagsuttaket fra Ekofisk og heisen jeg befant meg i var nå omgjort til en effektiv lagringsplass for gassen. Dørene lukket seg. Jeg trykket febrilsk på åpne-knappen, men heisen var allerede i bevegelse. Jeg holdt pusten. Det var da en forferdig tanke slo meg: Hva om noen andre stoppet heisen? De ville da tro at det var meg som… Nei og nei, der stoppet heisen og en eldre dame kom inn! Hun stivnet til da hun kjente lukta, men for sent - dørene var allerede i ferd med å lukke seg. Hun var fanget som meg. Hun kikket opp på meg med et blikk blandet av forundring og bebreidelse. Jeg hadde øynene trygt festet mot et punkt like ved føttene på gulvet. Da hun forsvant ut av heisen, bestemte jeg meg for å gjøre det samme selv om jeg var et par etasjer over garasjen. Ikke tale om at jeg skulle risikere nok et bebreidende blikk! Jeg gikk motsatt vei av kona og hadde medynk for neste person som ventet på heistur.
Det er nok fullstendig usannsynlig, men jeg sier allikevel som Egersunderen om heisdama skulle lese dette blogginnlegget: "D va'kkje mi lukt!"
