Jeg er aldri så nasjonalistisk som når jeg er i utlandet. Jeg er rett og slett stolt av å være norsk og nevner det også gjerne med dårlig sjult stolthet når noen spør hvor jeg kommer fra. I USA er de nysgjerrige når de hører en person med aksent, og spørsmålet dukker følgelig ofte raskt opp.
Jeg dro til Virginia over påsken med familien for å besøke slekt og venner. På en bensinstasjon ble jeg stoppet av en person som så Texas-skiltene på leiebilen. Han mente jeg var langt hjemmefra og jeg benyttet da anledning til å fortelle at jeg kom fra Europa. «Oh - I have heard that Europe is a nice city,» sa han. Jo da, det finnes mange uvitende amerikanere, og jeg orket ingen diskusjon. «Yes, a great city,» svarte jeg bare og konsentrerte meg om å fylle tanken.
Men USA er kontrastenes land, og mange amerikanere er velinformerte og svært skolerte. Jeg møtte en del av dem da jeg besøkte hovedkontoret til PH-foreningen. Det begynte med fire pasienter som møttes rundt et kjøkkenbord for noen tiår siden. Nå har organisasjonen vokst seg til å bli verdens mektigste pådriver for å finne en kur for denne kroniske og hittil uhelbredelige lunge- og hjertesykdommen. De skaffer millioner av dollar til forskning og driver med utstrakt lobby-virksomhet. Jeg er dem evig takknemlig!
Jeg kjenner godt lederen av foreningen, og da han hørte at jeg skulle på ferie i traktene, ble jeg invitert til å kjøre en presentasjon for hans medarbeidere om bl.a. vår lille norske organisasjon. De er godt kjent med hvordan alle nordmenn er dekket av norsk helsevesen og skulle nok gjerne ønske at Obama hadde klart å få gjennomslag for noe lignende i USA. «Norway has become rich due to the oil in the North Sea,» forklarte jeg og pekte på Nordsjøen da jeg viste kart over Norge. «In addition, the political system is stabil and good so that the wealth is well distributed among the population,» fortsatte jeg vel vitende om at nok en del nordmenn er uenig med meg. Og jeg innrømmer det gjerne - jeg blir irritert over mye av det jeg oppfatter som syting blant mange i Norge. Vi er født med en sølvskje i munnen og har det utrolig godt i dette landet! Men når man leser kommentarfeltene i nettavisene og hører på enkelte politikere, skulle man tro vi levde i et U-land...
Det var en fin flytur på vei hjem til gamlelandet. Jeg fulgte, som vanlig, med på høydemåleren for å se hvor høyt vi fløy. Det har direkte innflytelse på hvor mye oksygen som er i kabinen og hvor stor oksygenmetningen jeg har i blodet. O2-måleren på fingeren viste tålelig god metning selv om kapteinen hadde valgt en høyde på hele 39.000 fot. Vi fløy østover om natta og møtte sola som rundet horisonten i all sin rødglødende prakt da vi nærmest oss Norge. Det hadde vært skyet så jeg så ikke lysene fra min mors fedreland Færøyene. Men da jeg kikket ned da vi nærmet oss norskekysten, oppdaget jeg flere lyspunkter mellom skydekket langt under oss. Det tok meg noen sekunder å forstå at det var oljeplattformene og gassflammene jeg så. Vi var ut for kysten av Stavanger/Haugesund, og det var nok Ekofisk-feltet som lyste opp der nede. For et syn! Plattformene var langt mer tallrike enn jeg hadde trodd, og i 39.000 fot så jeg en hel liten «by» av dem samt norskekysten når jeg kikket opp og forover. Her var årsaken til Norges rikdom og helsevesenet som holder meg i live og der fremme lå gamlelandet og Vestlandet hvor jeg trådte mine barnesko. Det svulmet i brystet!
I nasjonalsangen vår heter det «Ja, vi elsker dette landet som det stiger frem.» Bildet som dukker opp i hodet når jeg hører strofen, er av en nordboer som står på dekket av et skip og speider mot land etter lang tid hjemmefra. Der dukker norskekysten opp og han ser landet og de kjente knausene stige frem. Nå kom jeg i et mer moderne fremkomstmiddel og så et helt fjellrike dukke opp, men følelsene mine var nok ikke mye ulik sjømannens. Jeg så Norge stige frem i det røde morgenlyset. Et fantastisk syn!
Jeg var så opptatt med det jeg så, at jeg helt glemte at jeg hadde et kamera i lommen på mobiltelefonen. Dermed fikk jeg ikke tatt bilde av plattformene, men norskekysten fikk jeg med meg. Her kjører vi inn mot Stavanger og ser Lysefjorden foran oss om jeg ikke tar mye feil. Like sør ligger min hjemby Egersund…
Jeg har hørt at astronauter får et annet syn på livet og på hvor sårbar vår jordklode er når de ser den som en blåaktig kule fra romskipet. Jeg var kun 39.000 fot over bakken, men det var høyt nok til at jeg kunne se kromningen av jordkloda. Og da vi begynte nedstigningen mot København og vi passerte hjembyen min på Sørvest-landet, så jeg Danmark og Skagen foran oss og til venstre svenskekysten. Jeg forstår godt hvordan astronautene føler det. Der og da følte jeg meg heldig og takknemlig for livet som er gitt meg på denne blåaktige planeten som går i bane rundt en ordinær, liten stjerne i utkant av en ordninær spiralgalakse. Dessuten er jeg svært takknemlig for at jeg bor i en fredelig og flott del av verden. Jeg skottet bak meg på seteraden der guttene satt og fikk takknemlighetsfølelsen forsterket.
Jo da, turen til USA var flott! Men det spørs om ikke flyturen hjem var et av høydepunktene. For «ja, jeg elsker dette landet som det stiger frem…»