Disse ordene var å lese på altertavla i Jokobs kirke i Oslo. Kirka benyttes ikke lenger til gudstjeneste, men har i stedet blitt en kulturkirke. Det betyr at kulturelle arrangement, som for eksempel konserter, finner sted i kirka.
Det var unektelig litt besynderlig å komme inn i gudsrommet der området ved altertavla fungerte som en scene, og der de tradisjonelle benkeradene var byttet ut med stolrekker i ulik høyde.
Det var flere enn meg som undret seg over bruken av kirken. Jeg overhørte en samtale mellom noen publikummere ved siden av meg: ”Det finnes også et rom i kjelleren. Jeg var her på en ungdomsfest en gang. De serverte t.o.m. alkohol. Litt rart å se fulle folk med vinflaske i hånda i en kirke…”
Kona, som er danselærer, hadde sitt eget syn på kulturkirka: ”Jeg var her på danseforestilling en gang. For meg er formidlingen av kunst en ”guddommelig” aktivitet, og jeg føler meg nok nærmere det guddommelige når dyktige mennesker utfolder sin kunstart enn når det står en prest på prekerstolen…”
Denne gang var presten byttet ut med visesangeren Hanus G. Johansen fra Færøyene. Det var det norsk-færøyske laget som inviterte til færøysk kulturhelg. Jeg gledet meg til forestillingen. Jeg er jo halvt færøysk og har bare gode assosiasjoner til Færøyene etter å ha tilbrakt somrene gjennom hele min barndom og ungdomstid på de grønnkledde og værfaste øyene midt i Atlanterhavet. Bare å høre personer snakke færøysk gir meg en god og varm følelse. Og en stor del av publikum var nok færøyske, for jeg hørte mye færøysk lavmelt samtale i forkant av at Hanus entret scenen/alteret.
Til slutt stod han der. Høy, mager og med langt grålig hår og skjegg. Han minnet nesten om Messias der han stod foran altertavla som var et bilde av Jesus-barnet med innskriften: «Eder er i dag en frelser født.» Jeg hadde hørt Hanus synge en gang før. Det var like etter en Olsok-feiring på en kafé i Tórshavn for utallige år siden. Han hadde en flott og behagelig røst og var en herlig eksentrisk type. Han hadde ikke forandret seg mye på de tjue årene som var gått siden sist jeg så ham. Håret var kanskje litt gråere, og saksen hadde nok ikke blitt benyttet siden sist.
Hanus elsker diktene av den færøyske dikteren Poul F. Joensen. De er ofte flotte kjærlighetsdikt, og han har satt melodi til dem. Han er en dyktig musiker og melodiene synes å passe fortreffelig og forsterke budskapet i diktene. Han ble en gang oppfordret til å lese diktene til den norske dikteren Jakob Sande da disse syntes å ha mye til felles med den færøyske dikteren. Og slik gikk det til at Hanus også forelsket seg i diktene til Sande og tonsatte en trettitalls av disse. Hele konserten var viet diktene til de to nordiske dikterne, og Hanus og de øvrige musikerne gjorde en fabelaktig innsats med å formidle dem. Romklangen i kirka var upåklagelig og stemningen var guddommelig. En uforglemmelig aften med andre ord.
Et av diktene som gjorde meste inntrykk var et av Sandes mest kjente verk: ”Da Daniel drog” eller ”Vesle Daniel” som diktet også er blitt kjent som. Det forteller om Daniel som skal forlate familien (og ungdoms-kjæresten sin) og drar til sjøs for første gang. Det er et flott sjømannsdikt, men samtidig illustrerer det veldig godt følelsen jeg hadde da jeg tok farvel med mine sønner da de dro hjemmefra første gang: Min eldste sønn dro til USA for å studere, og min yngste sønn dro til Nord-Norge i militæret.
Her følger Sandes dikt:
Vesle Daniel skal ut i verda
og gjer kista klar i denne stund.
Over store hav mot sør går ferda
med "San Salvador" av Haugesund.
Der kjem far hans, gamle Dave Myra,
med ein låspung, messinggul og blank,
og slær fast at her ligg månadshyra
like trygt og stødt som i ein bank.
Men på kne ved leddiken ligg mor hans
og legg plagg for plagg i kista ned,
medan Knute-Sivert, yngste bror hans,
står og tryglar om å få bli med.
Mjukt og varleg stryk ho dyffelstrøya
som skal pryde Daniel i land,
og eit dobbelt kvitlepar for køya
legg ho ned med kjærleg moderhand.
Under loket ruvar reisenista
- reine julekosten er det plent,
og på heidersplassen øvst i kista
lyser salmebok og testament.
Men frå leddiken i løynd det glimtar
i eit lite flekkut skilderi,
der med blomstret barneskrift ein skimtar:
"Di til døden trufaste Mari".
Har din glade lått med gråt seg blanda?
No er timen komen, Daniel!
Havet kallar på deg, kom med handa,
vesle Daniel, farvel, farvel!
Her er link til avdukningstalen Herbjørn Sørebø holdt da Daniel-statuen ble avduket. Og her finner du ordliste over ord som du kanskje er ukjent med fra Sandes diktning.