Mediene er fulle av reportasjer om krig og elendighet. Det er deprimerende å lese om naturkatastrofer, strålelekkasjer, diktatorer som dreper sine landsmenn, religiøs fanatisme, etc. Kanskje derfor er det så befriende å lese om historier som ender godt – som for eksempel om den danske tre-åringen som kom til rette etter å ha tilbrakt en natt alene i skogen.
Holger hadde fått nok av foreldrene som ikke lot ham ta av seg jakken utendørs. Da mamma snudde jakken bak frem med glidelåsen utilgjengelig for ham på ryggen, stakk han like godt av. Hundepatruljer, helikoptre, sivilforsvaret og hundrevis av frivillige var med på letingen. Og pappa hadde til og med fått en iskrembil til å kjøre langs stiene for å ringe med klokkene sine. Han visste at Holger var svak for den lyden og sikkert ville løpe opp til bilen for å få seg en is…
Som vi alle vet, ble gutten funnet i god behold. Og jakken hadde han fremdeles på – bak frem. Den reddet ham kanskje i den kalde natta. Og Holger var en tøffing. Da han endelig kom hjem etter å ha gått i skogen hele natta, ville han gjerne hoppe på trampolinen!
Eldstemann starter til høsten på ”pre-med” studie. Han vurderer å bli lege. Han kunne gjerne tenkt seg å jobbe med barn, men hadde bare et problem: ”Jeg tror jeg hadde hatt problemer med å se dem alvorlig syke og i verste fall oppleve å se dem måtte gi tapt for en sykdom.” Jeg forstår godt hva han mener. Jeg leser kun overskriftene når jeg ser i avisen at et barn har omkommet i en ulykke. Og når jeg hører om barn som har fått min sykdom, PH, blir jeg utrolig trist. Sykdommen er en tøff påkjenning for en liten kropp, og det føles urettferdig at et barn som har hele livet foran seg skal måtte slite med en alvorlig og kronisk sykdom som dette.
Heldigvis er det hjelp å få. Noen lunge- og hjertespesialister dedikerer sitt liv på å hjelpe barn. Jeg var så heldig å få treffe en av dem på en konferanse jeg nylig deltok på. Han imponerte meg. Det var tydelig at han var svært kunnskapsrik på emnet PH, og det var også tydelig at han var veldig engasjert i å hjelpe PH-barna. Han snakket varmt om en prosedyre de jobbet med for å forsøke å lette på lungetrykket, og hans engasjement og dyktighet bidrar nok til å hjelpe mange lunge- og hjertesyke barn.
Historien om Holger var rørende. Mange deltok i letingen og gjorde hva de kunne for å redde tre-åringen. Jeg blir også rørt ved tanken på innsatsen til våre barneleger. Det må være et stort mentalt press å jobbe for å redde alvorlig syke barn, og de står på år ut og år inn for å redde så mange som mulig. De fortjener vår hyllest og respekt!