Mor var frisørdame. Hun klippet naturlig nok håret mitt opp igjennom hele barndommen. Frem til jeg var 18 år og flyttet hjemmefra, hadde jeg faktisk aldri tiltrodd andre denne viktige oppgaven. (Ja, for når man vokste opp i 60- og 70-årene, var det å klippe håret for oss gutter ikke særlig populært...)
Nå har et annet familiemedlem overtatt all hårklipp både for meg og min kone Carol: min søster Annika. Hun valgte å følge i mors fotspor og driver frisørsalong i Drøbak. Og ned til dette sjarmerende tettstedet dro vi forrige lørdag. Carol skulle klippe håret og jeg benyttet anledning til å tusle rundt i Drøbak.
Det var en utrolig flott høstdag! Det var 20 graders varme og strålende solskinn. På torget var det som vanlig på lørdager markedsboder. I en av dem fant jeg noen gamle fruktskåler. Jeg gjenkjente dem straks. De var maken til dem vi hadde arvet fra mine besteforeldre. Eneste forskjell var at de var litt dypere. Samlingen av de flotte skålene fra Stavanger er nå m.a.o. forøket.
Dernest bar det til frukthandleren i Drøbak. Jeg elsker frukt og om høsten er tilbudet godt for fruktelskere i Norge. Frukthandleren bød bl.a. på norske plommer og saftige norske Gravensteinepler. Mmmm...
Det var utrolig avslappende å sitte i småbåthavna, kjenne varmen i ansiktet og betrakte båtlivet inkl den store danmarksferga som seilte forbi. Ved krigsutbruddet 9. april 1940 kom et annet stort skip forbi Drøbak tidlig om morgenen. Det var det tyske 12200 tonn store krigsskipet Blücher. Da det ikke stanset etter varselskudd lenger ute i fjorden, gav kommandanten på Oscarsborg, oberst Birger Eriksen, ordre om ild. Båten sank og om lag 1000 soldater og sjømenn omkom. Men det gav bl.a. kongefamilien nok tid til å flykte fra Oslo før tyskerne inntok byen. Den dag i dag kan man ennå se oljerester fra Blücher like utenfor Drøbak. Og i Badeparken finner man en statue av obersten som skuer over fjorden til Oscarsborg.
Drøbak er fylt av blomster. Og selv om kalenderen viste slutten av september, var det full blomstring i hagene. Jeg kom i snakk med en gammel mann som kom gående med sin vannkanne. Han viste meg stolt hagen sin og fortalte at han aldri hadde opplevd så flotte blomster som i år. Det var fint å snakke med ham. Han virket så fornøyd og lykkelig. Og for noen skal det jo ikke så mye til: En vannkanne, en flott høstdag og en hage full av fargerike blomster.
Da jeg forlot ham, så jeg en liten glad lyshåret gutt som kom løpende. «Rudi,» ropte han og slo armene rundt den gamle mannen. Jeg hadde nok hørt en liten aksent da vi snakket sammen, og da han snakket med barnet gikk praten på klingende tysk. Jeg fikk inntrykk av at det var en samtale mellom et barnebarn og hans bestefar og det var tydeligvis ingen stor generasjonskløft mellom dem.
Jeg fortalte senere min søster om møtet med den gamle mannen, og hun nikket gjenkjennende. «Jeg ser ham også stadig på vandring med sin vannkanne. Jeg tror også han vanner kommunens blomster i båthavna. Jeg tviler på at han får betalt for arbeidet. Jeg tror rett og slett han bare elsker blomster.»
Etter et raskt søk på nettet, finner jeg en liten artikkel om ham. Han var tydeligvis fiolinmaker av yrke før han gikk av med pensjon. Jeg kan ikke la være å undres på hvordan han havnet i Drøbak. En tysktalende gammel mann og et norsk tettsted med tysk krigshistorie. Er det noen sammenheng?
Det ble en minnerik tur til Drøbak. Et besøk til tettstedet kan trygt anbefales!
