Jeg har alltid hatt sansen på Eric Clapton. Hans stemme og flotte gitarspill runget ofte høyt gjennom høyttalerne på gutterommet mitt på 70-tallet. Jeg hadde et flott musikkanlegg. Siden jeg jobbet deltid i en musikkforretning mens jeg gikk på gymnaset, fikk jeg anlegget til redusert pris. Det var hakket bedre enn stereo – det var faktisk et kvadrifonianlegg! Det betød at det var fire høyttalere og gutterommet ble daglig forvandlet til en konsertsal med verdensstjerner på scenen. Låtene jeg spilte mest av Clapton var nok den gang Cocain, Layla og Wonderful Tonight.
Da jeg flyttet til Bergen for å begynne på mine studier, måtte dessverre anlegget bli igjen hjemme. Min lille loftsleilighet i Årstadgeilen ble altfor liten for et så stort musikkanlegg. Jeg tok imidlertid med meg platespilleren og fikk koblet den til en gammel mono radio. Dermed kunne bl.a. også Claptons musikk lyde i loftsleiligheten, om enn ikke så høyt og i like god kvalitet som hjemme i Egersund.
Språk har aldri vært min sterkeste side. Og da vi hadde engelsk som fag første året på ingeniørhøgskolen, jobbet jeg hardt for å forbedre mine kunnskaper. En kveld jeg hørte på Clapton, fikk jeg ideen om at jeg som språktrening skulle forsøke å skrive ned teksten til sangen. Resultatet hang jeg stolt opp på badet. Dette ble delt med en leietaker som leide loftsleiligheten over gangen fra meg. Da jeg noen dager senere gikk på badet, var sangteksten full av rød korrekturskrift. ”Jeg orket bare ikke å se mer på alle de skrivefeilene og den dumme teksten!” sa jenta som jeg delte bad med. ”Ja, men låten er jo veldig fin,” forsøkte jeg meg med. Men hun gav seg ikke – teksten ødela lytteopplevelsen for henne.
Senere har jeg måttet gi henne rett. Det er virkelig en elendig tekst i motsetningen til flere av Claptons andre låter. Den handler jo om en type som på godt norsk drikker seg ”dritings”. Han er på fest med en vakker jente med langt lyst hår, og må ha hjelp for å komme seg hjem. Her må hun også hjelpe til med å få av ham klærne og få ham til sengs. Dette mens han lovpriser henne og forteller hvor flott hun er!
Dårlig tekst eller ikke, tittelen lyste mot meg i heftet over sanger som jeg ble presentert for i helga. Jeg var i Bodø i forbindelse med NM i backgammon, og vi gikk på et karaokested etter siste spillekveld. ”Hvorfor ikke?” tenkte jeg, ”det må jo være en første gang for alt.” Og Claptons stemmeleie passer meg fint. Dermed sang jeg karaoke for første gang i mitt liv til toner av Clapton.
Jeg er ingen stor sanger, og kommer nok ikke til å frekventere karaokesteder i Oslo. Men skal jeg noen gang opptre igjen, tror jeg at jeg velger meg en sang med litt bedre innhold. Kanskje Claptons ”Tears in heaven”?