”That’s one small step for a man, one giant leap for mankind.” Med disse minneverdige ordene beskrev Neil Armstrong sitt skritt fra stigen på månelandingsfartøyet ned på månens overflate. Han ble det første menneske som satte beina på et annet himmellegeme enn jorda. Snart fulgte Michael Collins etter. Over dem svevet Edwin ”Buzz” Aldrin i hovedfartøyet som senere skulle frakte dem trygt tilbake til jorda. Buzz fortalte i den strålende gode dokumentarfilmen ”In the shadow of the moon” at han var glad for at det ikke var han som var første menneske på månen: ”Jeg ville trolig sagt: ”Wow – this is great!” Slik sett var det mye bedre at det var Neil som var først siden hans ord var langt mer velvalgte,” sa Buzz med et smil.
Dette skjedde altså for litt over 40 år siden. 20. juli 1969 var jeg 10 år gammel. Jeg har vage minner om at far fortalte meg om måneferden og at det var mye snakk om den på nyhetene. Jeg husker jeg reflekterte litt over ordene til far. Jeg så det på ham da han fortalte meg om nyheten at dette var stort. Jeg syntes nok også i noen minutter at det var viktig, men snart var fotballen på lekeplassen utenfor ble langt viktigere.
Etter hvert som årene har gått, fremstår jo denne begivenheten som stadig større for meg. Det er nesten uvirkelig å tenke seg at mennesker har satt sine fotspor der oppe på den gule skiva og at jeg levde i tidsalderen da det skjedde! Jeg blir fylt med ærefrykt når jeg ser opp på stjerneveldet en mørk vinterkveld. Vi mennesker kan jo ikke fatte dimensjonene, og det er så mange ubegripelige spørsmål knyttet til universet. Hvor stort er det? Er det uendelig og hvordan kan vi fatte uendelighet? Hvordan ble det dannet? Kanskje det alltid har vært der og vil være der til evig tid?
Mange religioner har jo enkle svar på disse spørsmålene. Og kanskje er det like greit. For siden de overgår vår fatteevne, kan man jo bli rar i hodet av å forsøke å pønske mye på slike tanker. Man må jo nesten bare bli fylt med ærefrykt når man ser opp på stjernehimmelen og godta at det er mye vi mennesker ikke vet og det er lite trolig vi finner svar på alle disse grensesprengende spørsmålene i fremtiden heller.
For meg er det flott å betrakte universet en høstkjølig kveld. Jeg føler meg så uendelig liten og på mange måter også betydningsløs. Jeg, og alle andre mennesker, er jo kun stjernestøv som har fått tildelt vårt lille øyeblikk i det store universets uendelighet. Hvor ubetydelig blir ikke alle våre daglige bekymringer i dette perspektivet? Slik føltes det også for astronautene da de returnerte til jorda etter månelandingen. Buzz fortalte at han gikk rundt og betraktet naturen og menneskene med nye øyne og stor livsglede etter sin måneferd. Og slik føles det også for meg til tider etter at jeg fikk min alvorlige sykdomsdiagnose. Man blir ydmyk og livets prioriteringer trer klarere frem. Man innser at livet er litt av en gave og at det er svært kjærkomment.