Så rart å sitte her alene. Det er stille i huset. Kona er i USA og besøker sin aldrende og syke far. Yngstemann er hjemme på permisjon fra militæret, men reiste sammen med eldstemann til hans leilighet i byen. De liker å tilbringe tid sammen - det har aldri vært noen søskenkrangel dem imellom. Tvert om, de har alltid støttet og respektert hverandre. Så heldig jeg er som har fått slike fine to gutter! Jeg må jo innrømme at jeg er veldig stolt av dem.
Det er ikke sårt å sitte her alene, det er bare fredelig og fint. Tankene går. Jeg tenker på min far. Både han og mor er borte nå, men minnene er høyst levende i meg ennå. Jeg tenker av en eller annen grunn på julene vi feiret sammen. Barna var små og vi kjørte fra Oslo hjem til Egersund for å feire høytiden sammen. Gangen rundt juletreet og julesangen gjorde inntrykk. Der gikk vi hånd i hånd. Det var tre slektsledd: mine foreldre, jeg og mine barn. Far pleide stemme ekstra godt i når han sang «Deilig er jorden». Frasen «slekt skal følge slekters gang» ble sunget med høy og rørt stemme. Foreldrene hans var borte, og nå gikk han hånd i hånd med sine barn og barnebarn. I dag er far borte, og jeg er eldste slektsledd. Om noen år blir det kanskje jeg som går der hånd i hånd med barn og barnebarn?
Hunden merker nok også stillheten. Den kommer bort til meg og pirker meg i armen med snuten. Den ber om kjærtegn. Og da jeg klapper den på hodet og langs ryggen, stryker den takknemlig hodet langs armen min. Det er mye godt selskap i en hund…