Da har jeg gjort min borgerplikt. Jeg har vanskelig for å forstå dem som ikke ønsker eller ikke gidder å stemme. Jeg synes det er et privilegium å kunne stemme og være med på å bestemme hvem som skal styre landet vårt. Jeg blir fylt med glede og høytidsstemning når jeg går inn i avlukket for å finne frem ønsket stemmeseddel. For meg føles det ikke som en «plikt», men som en rettighet som blir tilbudt meg og som jeg definitivt ønsker å benytte meg av.
«Da har dere alle stemt, ser jeg» sa vedkommende som sjekket mitt navn i registeret. Hun refererte til at ifølge listene hadde begge mine sønner stemt tidligere på dagen. «Jeg er litt ergerlig for at jeg ikke var snartenkt nok til å gi din yngste sønn, som jo er førstegangsvelger, følgende kommentar: Jeg ser du er en skårunge!» Hun lo og siktet til at vårt etternavn er Skåra. «Ja, jeg er jo altfor gammel til at du ville kalle meg en skårunge,» repliserte jeg smilende.
Jeg er glad for at jeg har to samfunnsengasjerte barn. Det samme er forresten også min kone, men pga at hun er amerikansk statsborger hadde hun ikke anledning til å stemme ved dette stortingsvalget. (Det er kun ved kommunevalg hun får anledning til å påvirke norsk politikk gjennom sin stemmegivning.) Min eldste sønn, Nils-Paul, var heldig nok til å treffe og snakke med Erna Solberg i Oslo med tv-kamera til stede for noen dager siden. Han jobber for Amnesty og traff henne på gata mens han vervet medlemmer. Nils-Paul spurte henne om Høyres holdning til Amnesty og en av kampanjene de jobbet med for øyeblikket der de kjemper for å redusere vold mot kvinner og for å opprette flere voldtilfluktsentre i Norge. Erna syntes å bli svar skyldig og henviste kun til et brev som var blitt sendt til Amnesty der Høyres holdninger ble klargjort. Nå kan man jo ikke kreve at enhver politiker skal ha kjennskap til enhver sak, men en generell uttalelse der man støttet Amnestys aksjon synes jeg man burde kunne forvente.
På mange måter må Norge fremstå som et noe snodig land for utlendinger. En svensk avis kommenterte hva som skjer i Norge på følgende ironiske måte: «Norge har den beste levestandarden i verden og den laveste arbeidsledigheten i Europa. På tide å sparke regjeringen med andre ord.» Og jeg forstår godt ironien. For når man lytter til valgsendingene og enkelte opposisjonspolitikere, skulle man jo nesten tro at Norge er et forferdelig land å bo i.
Det blir få høylytte politiske diskusjoner i vårt hjem. Vi stemmer alle fire på samme parti. Og jeg kan si såpass at vi politisk sett ikke bidrar til å styrke det blå Bærum. Det politiske livet i USA er jo veldig forskjellig fra Norge, og min kone, Carol, er ikke udelt positiv til alt som skjer på den politiske fronten i USA for å si det forsiktig. Hun hadde det f.eks. vanskelig da Bush var president. Da folk hørte hennes aksent og spurte hvor hun kom fra, kviet hun seg med å fortelle at hun kom fra USA. Med Obama ved roret, er spørsmålet langt lettere å svare på. Jeg håper aldri jeg kommer i samme situasjon. Jeg er stolt av å fortelle at jeg kommer fra Norge når jeg er i utlandet. Dersom de mørkeste av de blå skulle komme til makten i Norge i fremtiden, er jeg ikke så sikker på om jeg vil være like stolt av mitt moderland...