Jeg har alltid vært opptatt av trening og kosthold. Til tross for at jeg var plaget med hyppige influensaer, holdt jeg meg derfor i god fysisk form. På begynnelsen av 2000-tallet begynte jeg imidlertid å slite med uregelmessig hjerterytme. Til å begynne med merket jeg kun noen få unormale slag, men etter hvert kom anfallene oftere. Fastlegen fanget et av disse på EKG og jeg fikk beskjed om at jeg led av hjerteflimmer. Tilstanden ble bare verre og verre, og jeg endte opp på Ullevål Sykehus for å få foreta en operasjon (såkalt ablasjon) for å få bukt med problemene. Operasjonen var ikke vellykket, og jeg måtte foreta en ny operasjon på Haukeland Sykehus. Denne gang mente legene at jeg var kvitt problemet, og jeg reiste hjem til Oslo med tro om at mine hjerteplager var over.
Nå dukket imidlertid et nytt problem opp: tungpusthet. Jeg merket raskt at jeg ikke hadde samme utholdenhet som før, og jeg pustet og peste da jeg gikk opp trapper og bakker. Jeg trodde kanskje dette skyldtes at jeg hadde vært fysisk inaktiv i en periode før operasjonene og forsøkte å trene meg opp igjen. Det hjalp lite og legen sendte meg til mitt lokale sykehus for nærmere sjekk. Jeg endte opp på en ergometersykkel, og syklet (til min overraskelse) på like stor maksimalbelastning som forventet av en mann på min alder. Det hjalp lite at jeg sa at jeg var i dårligere form enn før. Legene mente alt var ok og at jeg kunne fortsette treningen min. Det gjorde jeg da også, men formen ble dessverre bare dårligere og dårligere. Da jeg etter ett års tid tok nye tester på sykehuset - denne gang lungetester - så man raskt at noe var galt. Jeg ble sendt til Rikshospitalet for nærmere utredninger, og der fikk jeg etter noen dagers test min diagnose: idiopatisk pulmonal arteriell hypertensjon.
Diagnosen kom som et sjokk. Legen på mitt lokale sykehus hadde nevnt muligheten for at det kunne være PH, og jeg hadde lest litt om sykdommen på nettet før jeg dro til utredning på Rikshospitalet. Det var ikke lystig lesning. Jeg var langt nede da legen kom inn på rommet etter utført hjerteundersøkelse (høyresidig hjertekateterisering) og fortalte at det ikke var noen tvil om diagnosen. Jeg husket jeg kikket over på eldstemann som satt i rommet sammen med kona. "Vil jeg kunne bli gammel nok til å bli bestefar?" spurte jeg gråtkvalt. Legen kikket fort på min 17 år gamle sønn og mente at det ville jeg kunne bli. "Det er mange gode medisiener på markedet og det kommer stadig flere," var hans trøstende ord.
Jeg var i de første dagene etter diagnosen nedfor og sint. Jeg hadde jo behandlet kroppen min så fint og dette var takken? Men snart innså jeg at det ikke nyttet å tenke slikt og en ny og sterkere tanke festet rot: Dette skulle jeg overleve!
Da jeg kom hjem fra sykehuset, begynte jeg igjen å forske ut sykdommen på nettet. Denne gang kom jeg i kontakt med andre pasienter. En av dem var Ralf fra Tyskland som hadde levd lenge med sykdommen. Jeg inviterte ham til Norge og han takket heldigvis ja. Ralf gav meg mye nyttig informasjon om hvordan det var å leve med sykdommen og han gav meg også mange gode råd. Jeg fikk da øynene opp for hvor viktig det var å snakke med andre pasienter. Like etter laget jeg websidene og et brukerforum. Gjennom disse kom jeg i kontakt med andre norske pasienter og begynnelsen på vår organisasjon var et faktum.
Ralf er nå blitt en god og nær venn. Jeg har levd med sykdommen siden 2005 og klarer meg fortsatt veldig bra. Eldstemann har nå blitt 25 år gammel og gammel nok til å bli far. Jeg har imidlertid gitt streng beskjed om at han bør fullføre studiene først før han tenker på å få barn. "Du skal ikke ha hastverk pga meg," forteller jeg ham. "Jeg klarer meg godt og har tenkt å leve lenge ennå," forsikrer jeg ham…
Hall Skåra