Det er ikke ofte man liker å bli lurt, men jeg elsker følelsen min nye elektriske sykkel gir meg! Jeg føler meg rett og slett i kjempegod form. Og jeg vet jeg blir lurt, for med skrale lunger og et hardt belastet hjertet er formen alt annet enn god. Riktignok klarer jeg meg godt tatt i betrakning den alvorlige diagnosen (pulmonal hypertensjon), men formen er ikke så god som følelsen tilsier når jeg suser avgårde på min el-sykkel.
I går hadde jeg en kjempefin tur som uten elektrisk hjelp hadde vært helt umulig for meg å gjennomføre. Jeg startet turen med å sykle fra Kolsås via Bærums Verk inn i Lommedalen. Deretter fulgte jeg traseen langs Tverrelva til jeg kom til broa som krysser elva omlag 15 kilometer fra mitt utgangspunkt på Kolsås. Herfra svingte jeg vestover og syklet til Kleivstua. Her kunne jeg nyte et fantastisk skue over Tyrifjorden. Jeg var kanskje litt overmodig da jeg deretter begav meg på stien opp til «Kongens utsikt». Stien viste seg, etter hvert, ikke å være mulig å forsere på sykkelsetet. Heldigvis ble trillingen av sykkelen kun begrenset til om lag én kilometer, og knappen som jeg trykker på for å få sykkelen til å bevege seg i gangfart, kommer godt med når det 25 kg tunge beistet skal trilles på vanskelig forserbar sti. Det var imidlertid verdt slitet. Kong Karl Johan lot seg imponere av skuet i 1832 fra det vel 440 meter høye utsiktspunktet og det samme gjorde jeg nesten 200 år senere.
Deretter bar det avgårde på flott grusvei ned mot Lommedalen igjen. Veien jeg syklet på var en gang en del av hovedveien fra Oslo til Bergen. Den har i dag mange betegnelser: «Den bergenske kongevei», «Eventyrveien over Korkskogen», «Gamle Ringerriksvei» og «Krokskogveien». Veien har blitt forsert av mange berømmeligheter. Vi vet f.eks. at kong Magnus Lagabøte reiste her i 1276. Mer kjent er kanskje turene som eventyrforfatterne Asbjørnsen og Moe foretok. Veien er også en del av pilgrimsleden som går fra Oslo til Trondheim.
Turen fra Kleivstua til Johnsrud gård i Lommedalen er flott. Man har også gjort en utmerket jobb med å vedlikeholde veien og til å sette opp tallrike oppslagstavler som forteller om historien i området. Her kan man bl.a. lese om finnene som slo seg ned i området etter uår hjemme. Flere lokale stedsnavn bærer fremdeles preg av finsk innflytelse. Man kan også lese om skogsdriften i gamle dager, om rovmord som ble begått i en av gårdene ved veien, om huldrer og troll som hjemsøkte området, etc.
Et fin severdighet på turen er Amtsbrua. Den gamle steinbrua er en såkalt hvelvbru og ble bygget i 1807. Økt trafikk og tyngre kjøretøy førte til forfall av brua og veien ble derfor i nyere tid lagt like utenom brua. Den ble restaurert i 1995. Nå ligger den der som et minne om fordums tid og er et yndig motiv for amatørfotografer som meg.
Jeg liker teknologi. Det fører til at jeg på turer som denne er utført med pulsbelte rundt brystet. Beltet er koblet til min iPhone med bluetooth og telefonen sitter i en vanntett beholder på sykkelstyret. På denne måten kan jeg også passe på at pulsen ikke stiger for høyt for mitt PH-syke hjerte. For til tross for den elektriske motoren, får jeg god trim på sykkelturene mine. Jeg bruker en app for å holde styr på trimmen, og app-en viser meg i etterkant all nødvendig informasjon om turene. App-en viste denne gang at jeg hadde syklet nesten 50 kilomer. Min snitthastighet var like i underkant av 20 km/t, og makshastigheten var 52 km/t. (Det var nok i de bratte bakkene ned mot Johnsrud gård der den tunge sykkelen skjøt god fart…) Min snittpuls på turen var 99, og jeg hadde en makspuls på 132. Den pulsen oppnådde jeg nok da konkurranseinnstinktet tok overhånd og jeg syklet forbi en trimmer utstyrt med moteriktig sykkeltøy og terrengsykkel i prisklassen flere hakk over min el-sykkel.
Basert på ovenfornevnte beskrivelse kommer det vel knapt som en overraskelse at jeg trygt anbefaler både el-sykkel samt en sykkeltur til Kleivstua langs «Den bergenske kongevei».