Jeg var på kino i går sammen med kona og kjæresten til vår eldste sønn. Og det var ikke bare i bilen ned til kinoen at hannkjønnet var underrepresentert. I kinosalen må det har vært minst fire damer for hvert mannfolk. Det var m.a.o. en utpreget «chick flick» som stod på programmet: «Julie & Julia» (Jeg har hørt at typiske mannfolkfilmer nå går under betegnelsen «dick flick» ;-)
Filmen handlet bl.a. om Julia Childs - Amerikas svar på Ingrid Espelid. Hennes mann jobbet i 50-årene i den amerikanske ambassaden i Paris, og Julia måtte finne et tidsfordriv mens mannen jobbet. Hun endte opp på et kokkekurs. Hun ble fullstendig bitt av basillen, og skrev etter hvert en bok om fransk kokekunst rettet mot det amerikanske markedet. Boka ble en stor suksess og Julia inntok deretter fjernsynsskjermen. Resten er historie.
I filmen møter vi også Julie. Hun lever i nåtiden og har bestemt seg for å skrive en blogg om sin erfaring med å lage alle 524 rettene fra Julias kokebok i løpet av ett år. Filmen veksler m.a.o. mellom nåtid og fortid.
Jeg skal ikke røpe for mye av filmens innhold annet enn å si at jeg syntes den var både morsom og rørende. For kona gjorde nok filmen kanskje enda sterkere inntrykk. Hennes mor så samtlige tv-program med Julia Childs og kokeboka hadde en hedersplass på kjøkkenet. Kona fikk m.a.o. servert mange av rettene til Julia under oppveksten, og nå står kokeboka i vår hylle etter at kona overtok boka etter sin mor. Slik sett har nok også jeg spist en del av rettene til Julia.
Ja, jeg innrømmer det gjerne. Jeg liker nok bedre «chick flicks» enn «dick flicks». «Broene i Madison County» er f.eks. en annen film jeg likte godt. Men et sted går jo grensen. Jeg ville, for eksempel, aldri i livet funnet på å se filmen «Sex in the City». Ett minutt av tv-serien er nok til å gi meg brekningsfornemmelser…