Vi drømmer visstnok alle hver natt. Kona gjør det i alle fall. Hun deler villig vekk med meg av sine drømmer når hun våkner om morgenen. Et gjentakende tema er at hun er tilbake på skolebenken. Hun møter frem til en time og blir forklart at de skal ha prøve. Problemet er bare at hun ikke visste om prøven og derfor ikke er forberedt. Hun blir fortvilet - hun ønsker jo alltid å fremstå som godt forberedt og dyktig. Jeg tror denne type drømmer er nokså vanlige, men forekommer kanskje hyppigere hos kvinner enn hos menn. Kvinnene er nok litt mer pliktoppfyllende enn oss menn - selv i drømmeverdenen.
Menn er mer enfoldige. Jeg har vanskelig for å huske drømmene mine. De få gangene jeg gjør det er det ofte ikke en type drøm jeg ønsker å dele med kona og de egner seg slett ikke på trykk! Men her en dag hadde jeg en drøm som jeg gjerne deler både med leserne og med kona:
Jeg var på kontroll på Rikshospitalet. Kona var med og vi traff lungespesialisten Dr. Giæver. I virkeligheten var han den første jeg traff da jeg høsten 2005 ble sendt fra Bærum Sykehus til Rikshospitalet for utredning. De så fra prøvene på mitt lokale sykehus at noe var galt med lungene, og ringte dr Giæver for å rådføre seg med ham. Han stilte min diagnose pr telefon! Det er imponerende siden PH er en vanskelig sykdom å diagnostisere. De første dagene etter diagnosen hadde jeg faktisk en høyst ulogisk og tullete tanke: Jeg var irritert på legen og ergret meg over at dr Giæver ikke heller hadde diagnostisert meg med en annen og langt mindre alvorlig lidelse!
Men tilbake til drømmen. Der stod vi da i en gymsal: kona, dr Giæver og jeg. Overlegen var glad over å se meg igjen samt å se at det stod bra til med meg fem år etter at han hadde gitt meg diagnosen PH. Nå var det tid for testing. I virkeligheten utfører man en såkalt seks minutters gangtest. Man går rett og slett så fort man orker i seks minutter, og tilbakelangt distanse gir en god indikasjon på sykdomsbildet. Men i drømmen var jeg i så god form at jeg insisterte til dr Giæver på at jeg gjerne ville løpe. Og legen var enig - det var viktig å presse seg mest mulig i denne testen. Jeg startet med å løpe fra vegg til vegg i gymsalen. Tempoet var stort. I virkeligheten er løping umulig for meg nå. Jeg forsøkte meg med veldig rolig jogg på tredemølla en gang, men måtte gi opp etter ett minutt. Men i drømmen gikk det annerledes. Etter flere minutters løping ropte jeg til overlegen at dette gikk ikke. Dersom jeg skulle presse meg maksimalt, måtte jeg har større utfordringer! Dermed ble vi enige om at jeg skulle ta en løpetur utenfor sykehuset. Kona og legen stod ved inngangdøra og så meg sprinte nedover veien. Jeg følte meg fantastisk - slik som før sykdommen da jeg trimmet regelmessig og var i god form. Desto hardere jeg presset meg i drømmen, desto bedre følte jeg meg! Jeg løp opp en lang og bratt bakke for virkelig å sette meg selv på prøve. Men selv ikke monsterbakken utgjorde et problem for meg. Jeg avsluttet løpet tilbake til utgangspunktet med en flere hundre meters sprint med kona og legen som måpende tilskuere. Smilende kunne jeg forsikre dem om at alle indikasjoner på lunge- og hjerteproblemene nå var borte!
I drømmene er jeg altså frisk som en fisk. Dessverre er virkeligheten annerledes. Jeg tenker imidlertid ikke så ofte over situasjonen, men aksepterer og konstaterer kun at sykdommen setter store begrensninger på min fysiske aktivitet. Så får jeg heller bruker underbevisstheten og drømmene til å bearbeide mitt handikapp. Det er jo også mye kos i å kunne gå roligere turer i skog og mark med vidåpne syns- og hørselssanser nå som våren er i anmarsj.