Vi har skaffet oss hund. Kanskje var det en erstatter for guttene som nå begge har forlatt redet? Det ble liksom så tomt i huset med bare kona og meg. Jeg har to søstre som har pudler, så vi endte opp med den hunderasen. Kanskje ikke den store macho-hunden, men vi har ikke angret på valget. Vår lille dvergpuddel har vist seg å være en intelligent, snill og veldig kosete liten hund. Kort sagt - vi er overbegeistret for den.
Nikko trives helt åpenbart hos oss og har nå, etter over et halvt år, blitt vant til at vi er dens nye eiere. Den er spesielt begeistret for kona som litt rødmende må innrømme at ingen av det mannlige kjønnet noen gang har vært SÅ betatt av henne. Hunden dilter etter henne i huset, sitter pent utenfor dodøra når hun er på badet, og legger seg på teppet i gangen om ettermiddagene når han vet det er tid for at hun skal komme hjem.
Jeg vet ikke helt hvordan han ser på meg. Han trives i mitt nærvær også og ligger gjerne i min armkrok, men det varer ikke for lenge før han igjen må tilbake til sofaen der kona ligger. Men han har nok kanskje også mest respekt for den dype mannsstemmen min i forhold til konas stemme. For det er meg han avlyder best. Jeg er kanskje overhodet i flokken i hans øyne - hans beskytter?
Vi går turer hver dag. Jeg bruker et fem meter langt bånd. Han er vill etter andre hunder. Det skyldes nok at han har blitt brukt til paring - han er jo «champion» og er ettertraktet på markedet. Så alle hunder vi møtes er gjenstand for en kort snifferunde. Er det en tispe eller hannhund, mon tro? Er det hann mister han øyeblikkelig interessen.
Da vi rundet gangstien i vår nabogrend her en dag, stod plutselig en kraftig og stor hund 10 meter fra oss. Den var ikke i bånd. Nikko dro i båndet, som var strukket helt ut, og pep ivrig. Han ville tydeligvis sjekke kjønnet til den ukjente hunden. Da den bykset avsted og løp knurrende mot Nikko var hverken han eller jeg i tvil om at det var en hannhund. Og på et øyeblikk hadde den lagt den 3,5 kg tunge Nikko i bakken og glefset frådende etter strupen. Heldigvis kom eieren løpende og hoppet på hunden og klarte å dra ham bort. Nikko hinket tilbake til meg og skrek som jeg aldri har hørt en hund skrike før. Han kikket på meg med store svarte øyne, høyre forben krøket opp under seg og skrek av frykt og smerte. Men det var blikket som var verst - det var som han sa: «Du som er min beskytter, hvorfor beskyttet du meg ikke?»
Det var en forferdig følelse å stå der og forsøke å trøste ham. Han sluttet heldigvis å skrike etter en stund, og eieren av den angripende hunden var veldig beklagende. «Jeg betaler selvsagt dyrlegeregningen,» sa han forsiktig. «Du kan da ikke la en aggressiv hund gå løs på den måten!» responderte jeg. Det viste seg at eieren bare skulle ut å hente posten, og at hunden hadde sett sitt snitt til å løpe ut den åpne døra. «Han skulle vel beskytte området sitt,» forklarte hunde-eieren.
Jeg trodde kanskje jeg måtte bære Nikko hjem, men det så ut til å gå bedre etter hvert som vi beveget oss bort fra åstedet. Han hinket fælt hele kvelden, men syntes ikke å ha noen åpne sår. Neste dag var han nesten som før.
Nå snart en uke etter hendelsen, virker han helt restituert - også mentalt. Han er fremdeles like gal etter kona. Forhåpentligvis ser han ennå på meg som sin beskytter. Og det har jeg lovet ham mens han har ligget i armkroken min: «Jeg skal nok beskytte deg bedre i fremtiden - pappa skal aldri la dette skje igjen!»