Dag 4 og 5 av utredningen

Onsdag var det manometri og PH måling. Manometri måler trykket i lukkemusklene i spiserøret. En slange føres via nesen og ned i magesekken, og så må man svelge litt vann og slangen måler trykket. Etterpå tas slangen ut og en veldig tynn slange føres opp i nesen og ned i magesekken. Den blir teipet fast og man skal gå med slangen i 24 timer. Man skal spise og drikke som normalt, men unngå sure ting som kaffe og juice.


De påfører en gele på slangen som virker litt lokalbedøvende, men ellers er det viktig at man ikke tar noe beroligende da dette kan gi utslag på testen. Dessverre for meg. Jeg er nok ganske pysete når det gjelder ting som skal bak i svelget, og jeg brekker meg lett. Dette var nok den testen jeg hadde mest problemer med, men det er nok ganske individuelt, for jeg har sett barn gå med den slangen og de virker helt uanfektet av den. 


Jeg har vært hjemme på permisjon hver dag etter dagens tester er over, men natt til torsdag valgte jeg å være på sykehuset da jeg følte ubehag av slangen. Tiltross for ubehaget, gikk det helt fint og slangen ble fjernet på formiddagen torsdag. 


Etter lunsj hadde jeg samtale med fysioterapeaut. Jeg har vært mer eller mindre sengeliggende det siste halve året og mistet endel muskelmasse i bena. Jeg har fått et hefte med enkle treningsøvelser jeg kan gjøre for å styrke muskulaturen. Det er viktig at man opprettholder fysisk styrke slik at rehabiliteringen etter en eventuell transplantasjon blir lettere. 


Jeg fikk også informasjon om fysioterapi etter man blir transplantert. Jeg visste feks ikke at hosterefleksen blir dempet etter en lungetransplantasjon og at man må lære å hoste opp slim for å unngå infeksjon. Rehabiliteringen og treningen begynner allerede dagen etter operasjonen! Den begynner selvsagt ikke med en time aerobic, men i den små, men enkle øvelser i sengen og det å reise seg opp og stå litt.


Det begynner å gå opp for meg hva det virkelig innebærer å bli transplantert. Før trodde jeg at man fikk et nytt organ, tok noen medisiner og så levde man et helt normalt liv. Men så enkelt er det ikke. Det er masse bivirkninger med medisinene og man må regne med problemer med nyrene i større eller mindre grad. Man er alltid i fare for infeksjoner som kan bli alvorlig da immunforsvaret er dempet, og man må ta regelmessige lungebiopsier o.l. Jeg skjønner godt at dette er siste utvei.


Men alternativet er jo langt verre. Man vil jo så gjerne leve.

© PHA Norge 2011