Jeg er født i 1988 i Tyskland. I 2002 flyttet jeg til Norge sammen med mine foreldre og søsken. Jeg fikk diagnosen PAH i 2011. Jeg bor nå på fine og luftige Sunnmøre hvor det aldri regner ;) sammen med min samboer og pusen vår. Jeg har tidligere bodd på Sørlandet og i Bergen. Jeg har utdanning som hjelpepleier, men jeg har omskolert meg til apotektekniker på grunn av PAH.
I 2011 merket jeg at formen min var dårligere enn ellers, men siden jeg aldri har vært flink til å trene tenkte jeg at det var årsaken til at jeg var så tung i pusten. En dag besvimte jeg på jobb og på legevakten la de merke til at det var noe galt med hjertet mitt. Jeg fikk henvisning til hjertespesialist, men siden det var 3 måneders ventetid og jeg en måned seinere besvimte igjen, fikk jeg aldri komme til den timen. Heldigvis sier nå bare jeg, ikke sikkert den legen kunne hjelpe meg så godt som de gjorde på Haukeland der jeg ble lagt inn etter min andre besvimelse.
Under oppholdet på sykehuset var det mistanke om blodpropp, men etter en høyresidig hjertekaterisering forsto legene at det var PAH jeg hadde. Det snudde hele livet mitt opp ned. Jeg forsto ingenting. Det tok meg faktisk hele 2 år for å skjønne hva som egentlig var galt med kroppen min. Hva som gjorde at jeg var så tungpusten, selv om jeg visste hva diagnosen var.
Selv når en kjenner diagnosen er det ikke alltid lett å forstå og finne informasjon. Legene snakket legespråket sitt som ikke akkurat var så enkelt å forstå. I tillegg er PAH en sjelden sykdom og det finnes ikke mye informasjon på nettet. Heldigvis blir det stadig bedre.
Etter at jeg ble skrevet ut fra sykehuset, var det en del å tenke på. Formen min var dårlig. Bare en liten stigning gjorde at jeg ble utslitt. Jeg var sykemeldt og fikk beskjed om at jeg burde vurdere å omskolere meg. Jeg jobbet på et sykehjem og jeg elsket denne jobben, så det var ikke lett å akseptere at jeg ikke kunne utføre denne jobben lenger. Jeg prøvde, men skjønte fort at det ikke gikk, men så er det det med omskolering. Når en først har hatt drømmejobben er det ikke lett å finne noe annet, i tillegg som man må lære seg at en aldri blir frisk igjen. Det tok meg en del år, men jeg klarte å kjempe meg gjennom det. Jeg er nå lykkelig med det jeg har i livet. Jeg har klart å akseptere sykdommen min, i tillegg har jeg funnet meg en ny jobb på sykehusapotek hvor jeg stortrives. Jeg føler jeg kan utføre det meste av arbeidsoppgavene, bare i et saktere tempo. Jeg er også 50 % ufør noe som gjør det lettere å leve et vanlig liv.
Jeg ønsker å hjelpe andre mennesker som har kommet i den vanskelige situasjonen hvor en må lære å leve med en kronisk sykdom som gjerne ikke alle har hørt om.